Arkitektur som væren

Språket kommer etter nærværet.

Det kan peke mot virkeligheten, beskrive den, kretse rundt den og stemme oss inn mot den. Men det kan aldri romme virkeligheten selv. Språket er en representasjon – et bilde, et spor, en avtegning. Det kan være vakkert, presist og nødvendig, men det er ikke selve virkeligheten.

En tegning av et rom er ikke rommet.

En tekst om lys er ikke lyset.

En setning om stillhet er ikke stillheten.

Nærværet begynner der representasjonen ikke lenger strekker til.

I en tid hvor bilder, språk og konsepter kan genereres raskere enn noen gang, blir dette skillet avgjørende. Representasjon er ikke nærvær. Form er ikke liv. Et overbevisende bilde er ikke et sted.

Derfor betyr arkitekturen noe.

Arkitektur beskriver ikke bare nærvær; den kan gi det et sted å oppstå. Den lar lys, materiale, kropp, lyd, tyngde og minne møtes. Den gir verden mulighet til å tre frem som erfaring.

Også språket kan nærme seg nærværet når det beveger seg utover forklaringen. Gjennom rytme, gjentakelse, pauser og stillhet kan ordene virke som erfaring. Meningen ligger i hvordan det er komponert; hvordan rytmen forskyver oppmerksomheten og åpner et rom leseren kan tre inn i.

Også dette er arkitektur.

POETIC arbeider med å skape betingelser for nærvær. Steder hvor lys, materialer, kropp, minne, landskap og menneskeliv kan møtes. Steder hvor mennesker ikke bare betrakter arkitekturen, men kjenner at de er tilstede.

For gjennom nærværet åpner arkitekturen et rom for væren.

Rene Margritte